Maaakan til bok sier bare jeg. Hvem har skrevet denne spør du. Henrik Ibsen sier jeg. Var ikke Ibsen en mann spør du. Nei, sier jeg.

Hvis det ikke var for Henrik’en, hadde vi kanskje aldri hatt en kvinnebevegelse i Norge. Da hadde vi menn fortsatt kunne styrt våre hjem med jernhånd og levd i sus og dus som konger. Men så kom Henrik Ibsen og ød’la alt.

Et dukkehjem handler om Nora, som, hold deg fast, har lånt penger bak sin manns rygg, for å redde livet hans. Det ene fører til det andre, og Nora er i trøbbel, for hva om mannen finner ut at hun har gjort noe så mandig som å ta seg av familien økonomisk?

Hendelsesforløpet i Ibsens bok utspiller seg i julen. Denne fine tiden vi alle skal være venner. Og historien ender med at Nora ser seg nødt til å fri seg fra alle livets krav, og flytte fra både mann og barn, for aldri å se dem igjen, i julen.

Så da er mitt spørsmål: HVA ER DET EGENTLIG HUN TENKER MED? Forlate mann og barn på den måten. Er hun helt ko-ko? Er det bare hun som skal slippe å oppdra barna? Er det bare Nora som skal få fri nå liksom? Er det liksom så gøy å være mann? Jeg gir meg ende over.

Nei, Nora, pakk kofferten din og reis hjem. Barna dine savner deg, og mannen din trenger noen til å stå for matlaginga i huset.

Terningkast: 1/6