Jeg ligger og ser. Jeg ser på senga. Senga som jeg våknet i. “Hei seng”. Senga ser på meg og er rolig. Jeg hviler lett i senga og sengen slapper også av når den ser at jeg koser meg. “Der er du seng”. Sengen trenger ikke svare. For jeg vet at den liker meg. Den liker meg som jeg er. Sengen sine fjærer holder meg muntert og hyggelig oppe. Oppe på gullstol. Sengen sine bein holder meg i en fager høyde over det slipte tregulvet. Sengen er fin. Sengen er hvit og fin. Jeg vrir meg i sengen. Kjenner at sengen samarbeider med meg. Fordi den liker meg.

Men nå reiser jeg seng.

Og du må bli her.

Seng.

Der er du seng.