Skihopping er noe av det vakreste som finnes. Det handler om spenning, venting, hopping (så klart) og landing. Det handler om 50 menn som setter utfor en bakke for å se hvem som kommer lengst. Hvor vakkert det er når skiene lander i perfekt telemark, og hvor stygt det er når de lander i perfekt v-stil.

Hopperen tar fart fra bommen, og skiene flagrer allerede i ovarennet. De lange flate, som snart skal bli hopperens eneste sikkerhetslinje. Han forlater kanten, og hviler på luften som kommer mot ham, eller som han kommer imot, rettere sagt. Skiene flagrer som om de lever sitt eget liv. Han ligger som ørnen i luften. Svever på sine mikrofibervinger og sin dress, som er litt for lang i skrittet, og litt for stor under armene. Selv er han som et skjelett inne i dressen, som er hans kropp, i det han forlater hoppkanten. Og dette skjelettet skal styre kroppen ned bakken, i perfekt flygestilling, og lande med perfekt balanse. Er det noen i dressen i det hele tatt, lurer jeg av og til på.

Disse skjelettene, eller kyllingmennene, som de også kan kalles, tynne som de er. De spiser ingenting, og trener til beinet er tynt som en fyrstikk. De er likevel noen av de modigste menn der ute, som tør å holde på med det de gjør.