Jeg betrakter trakterens siste host. Den er snart ferdig med dagens første innsats. Innsatsen er en av flere. Men nå er den første unnagjort. Kaffen er svart som natten, som vinternatten, ikke sommernatten. For den er lys. Jeg tar kolben fra trakteren når siste host er unnagjort, og den har tisset fra seg sin siste rest av kaffe. Jeg brenner meg på fingeren, som er grepet om kolbens svarte håndtak, som henger på siden av selve glasskolben, festet med metall rundt kanten, og med en skrue som holder det hele sammen. Skruen er sølvfarget.

Som du sikkert har skjønt nå, er det snakk om en Moccamaster. 1,25 liter stor, 4 år gammel, men med en lang historie. Den ble kjøpt for 4 år siden på senteret. Men nok om det. Jeg brenner meg på fingeren i det den berører glasset. Det er glasset som er varmt, ikke håndtaket.

Koppen er allerede klar. Jeg har varmet den opp med rykende varmt vann. Jeg ser at den fortsatt har varmt vann i seg, så det tømmer jeg ut først. Det renner så fint ned i vasken, i påvente av å byttes ut med kaffe. Jeg holder fortsatt kolben i andre hånda. Glemmer sted og rom. Kaffens veier er uforståelige for meg. Først er den slem, så blir den en bestevenn. Først smaker den pyton, så blir den en kjent venn som en ikke kan være foruten. Sånn er det med kaffen.

Jeg går bort til bordet – setter meg ned. Jeg vil bare være alene med min stumme bestevenn. Dampen treffer meg i skjegget og legger seg som dugg i gress, som snø på varm mark. Snart er den fordampet. Det harde fra koppen og det våte fra kaffen treffer mine lepper omtrent samtidig, og dagen er i gang.